Journalistikkens natur

Hvorfor er norske journalister så enfoldige i saker som handler om biologisk mangfold? 

Samfunnet må betale dyrt for naturmangfoldet, skrev Dagbladet nylig. Saken handler om at naturen noen ganger kommer i konflikt med byggeprosjekter. Nyhetspoenget, i den grad det finnes et nyhetspoeng, er – hold på hatten! – at det koster penger å tilrettelegge for at dyr og planter ikke skal få ødelagt viktige leveområder. De håndplukkede politikerne som er intervjuet mener selvsagt at dette er dyrt sløseri. Det finnes andre og bedre ting å bruke penger på. I tilnærming er saken identisk med et oppslag for noen uker siden der det ble trukket fram at fisken tobis ville koste Statoil fem millioner om dagen. At sakens kjerne er at Statoils oljeboring truer gyteområdet til en viktig art i det marine økosystemet, var det ingen som fikk med seg.

Noe av det viktigste jeg lærte av eldre og klokere journalister som ung medarbeider i Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet var dette: God journalistikk handler om å lete etter den store himmelen over de små sakene. Det handler om å stille spørsmål ved maktstrukturer og og utfordre grunnfortellinger. Det betyr også at man som journalist må tørre å utfordre egne oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen.

Hva er den store himmelen over en frosketunnel til 70 000 kroner ved Solasplitten i Stavanger, eller byggestopp i Jevnaker på grunn av den sjeldne planten Dragehode?

En del av bildet er at Norge, som ofte opptrer som miljøets varme forkjemper på internasjonale arener, har tatt på seg tunge internasjonale forpliktelser – blan annet gjennom Konvensjonen for biologisk mangfold, og Bernkonvensjonen. En annen del av bildet er at utviklingen, trass i de gode intensjonene, går i feil retning. Vi er vitne til en dramatisk reduksjon av artsmangfoldet i alle verdenshjørner. En myriade av lokale utbyggingsprosjekter verden over, spiser daglig små jafs av ulike naturtyper.

De norske artene som er under press finnes på den nasjonale rødlisten. Blant de artsgruppene som er mest truet, og som vi i Norge har et særlig stort ansvar for å ta vare på, er ulike typer sopp, moser og insekter. Jeg gjentar: Sopp, moser, insekter. Om vi skal ta våre forpliktelser på alvor, må vi altså ta hensyn til arter, som (tilsynelatende) er helt uten direkte nyttefunksjon i menneskeverden.

Som leser opplever jeg at journalister (eller desken, som jeg tidligere har skrevet om) svært ofte tar utbyggerens perspektiv i konflikten mellom utbyggingsiver og forpliktelser overfor ulike naturtyper. De speilvender nesten konsekvent historien: Naturarven er en trussel mot vekst og fremskritt. Det er alltid ramsløkfluen som ødelegger for byggeprosjektet, og ikke byggeprosjektet som ødelegger for ramsløkfluen. Dårlige rutiner for konsekvensutredning og dårlige prosjekter er aldri et tema. I valget av titler og tilnærming vinkles sakene som om de handler byråkratenes makt, sløsing med skattekroner og statlig overformynderi. VG pleide å markere slike saker med en “Heia Norge!”-vignett.

Molbolandet, liksom.

Vel, noen ganger er det faktisk grunn til å heie på Norge. Vi tar i økende grad våre internasjonale forpliktelser på alvor. Prosjekter stoppes faktisk på grunn av brudd på naturmangfoldloven. Det er bra. Systemet fungerer. Men i dekningen av slike saker, er det ikke utbyggeren eller prosjektet som får kjørt seg, det er systemene vi har etablert for å bremse hodeløsheten. Hvorfor stilles det spørsmål ved premisset i saker som har med natur å gjøre, og ikke på andre samfunnsområder?

Det er ingen medier som skriver kritisk om hvor mye det koster å å bygge trygge skoleveier til ungene våre. Aldri ser vi oppslag om hvor mye sikkerhetstiltak i arbeidslivet koster industrien. Med naturmangfold er det annerledes. Der skal vi hele tiden spole tilbake til start. Det tas omkamp på omkamp om selve prinsippet. Det som burde vært en del av kjerneoppgaven for regulerende og prosjekterende myndigheter, aktiveres alltid som en kostnad.

Å stille spørsmål ved våre forpliktelser når det gjelder biologisk mangfold, er det motsatte av kritisk journalistikk.  I møte med massiv nedbygging er det naturen som er den svake part. Hvorfor fremstilles likevel alltid utbyggeren, eller «samfunnet» som et «offer» for andre arters livsbetingelser? En del av forklaringen kan selvsagt være at journalister er rammet av den samme fremmedgjøringen overfor naturen som folk flest. En annen del av forklaringen er kunnskapsløshet og middelmådig håndtverk. Norske medier dekker de små slagene, men har ikke oppdaget hva krigen handler om.

Om det er noe forskningen har lært oss de siste tiårene, er det at vi mennesker i økende grad påvirker både natur og klima – på måter som kan få konsekvenser for livsbetingelsene til fremtidige generasjoner. Nedgangen i bie-bestanden som preget nyhetsbildet for noen år siden, aktualiserte problemstillingen, men kun fordi akkurat denne arten gjør et viktig arbeid  – pollinering – svært nær oss i næringskjeden. Hva med de endringene som skjer utenfor vår radar? Det er en myte at økosystemer er tilpasningsdyktig, selvstabiliserende og søker tilstander av likevekt. Tvert i mot, naturen – også i lokal skala – er sårbar for selv små endringer, og kan vippe over i helt nye tilstander om balansen mellom arter forskyves.

Vår tids hypermodernitet representerer en ekstrem stressfaktor overfor en natur  menneskeheten (enten vi vil eller ikke) er innvevd i, og – at the end of the day – helt avhengig av. Politikkens manglende evne til å håndtere klimautfordringen viser at den fortsatt ikke tar på alvor kunnskapen vi i dag har om naturens sensitivitet overfor menneskelig påvirkning. Det er ingen tvil om at det i årene fremover tvinger seg frem en grunnleggende omstilling i retning et grønnere samfunn, og en endring i synet på menneskets forhold til sine omgivelser. Journalistikken vil forhåpentligvis spille en viktig rolle i denne snuoperasjonen.

Men foreløpig er alt for mange journalister en del av problemet, ikke løsningen. Desverre.

Skriv et svar