Hva kan mennesket lære av naturen?

Vi er på gang med et bokprosjekt: «SMART – det naturen kan lære oss om endring og nyskapning». Målet er bok som vekker nysgjerrighet, inspirerer – og kan lede leseren inn på nye tankespor.

Har naturen en ideologi? Nei. Men biologiens verden er verdens største bibliotek med eksempler på organisasjonsstrategier, tilpasning, endring og nyskapning. Målet med boken er å ta et sveip over ulike suksessoppskrifter fra naturen, og leser dem opp mot de rådende tankemodellene i menneskesamfunnet. En interessant øvelse. Boken er under skriving, og jeg er svært interessert i å høre med biologer og andre som har innspill til prosjektet. Noen foreløpige læresetninger, for den som er interessert:

1. Eksperimenter videre på suksesser! 
Alle organismer står på skuldrene til sine forfedre. De inngår i en evolusjonær bevegelse, en saktmodig prosess av modifisering, et slektsledd etter det andre. Det som driver denne modifikasjonen er ikke at man lærer av sine feil. Det finnes ikke rom for feil i naturen. Det betyr at feil at man blir spist eller taper kampen om å videreføre sine gener. I naturen lærer man av det som gjøres riktig, man utvikles ved å få det som fungerer til å fungere enda bedre. Prosessen er det som kalles rekursiv
Fokuserer vi for mye på det som går galt? Hvor flink er vi mennesker til å lære av det som faktisk funker? 

2. Desentraliser beslutningsmakt
Det finnes ingen arkitektmaur i maurtuen som sier hvordan tuen skal se ut. Det finnes heller ingen direktørfugl som bestemmer hvor og hvordan fugleflokken skal organisere seg. Enten man ser på flokker eller enkeltindivider i naturen er et en suksessoppskrift som går hyppig igjen i naturen: Istedenfor sentralisert kontroll plasseres ansvaret for å observere og reagere på endringer i omgivelsene ut til det biologene ofte kaller ”agenter” – enten i form av individer, organer eller celler. Geerat Vermeij, som forsker på de store linjene i livets historie, har konkludert med at desentralisert organisasjonsmodellen er en vinneroppskrift for å bli mer tilpasningsdyktig.
Hvor flink er vår tids virksomheter til å desentralisere beslutningsmakt? 

3. Søk nye former for samarbeid
Hva skjer når vi når grensen for hva vi klarer alene? Hva skjedde med mennesket når vi ikke klarte å legge under oss mer av jorden med hånholdte verktøy, eller ikke klarte å løpe fortere over steppene? Vi begynte å bruke hester. Dette samspillet mellom to arter, mennesket og hesten, er preget av et gjensidig nytteforhold. Hesten gir oss hestekrefter, vi gir hesten stell og mat. Dette skjer hele tiden i naturen, særlig når en organisme har nådd grensen for sin tilpasningsevne: Vi inngår i ulike varianter for samhandling med andre arter, for å utvide kapasiteten vår. Symbioser i ulike varianter, kjennetegner alle naturlige organismer.
Hvordan kan vi mennesker legge bedre tilrette for verdiøkende samarbeid?

4. Ikke søk perfeksjon
Med unntak av mennesket er det er ingen arter som har mandagsmøte. Det finnes ingen strategidokumenter i naturen, ingen langsiktige fremtidsanalyser, ingen rasjonaliseringsplaner. Naturen er her og nå, i alle sine merkelige og til tider klumsete varianter. En tradisjonell forståelse av evolusjonen handler om at den sprekeste eller sterkeste overlever. Sannheten er at det er den som er akkurat god nok som overlever. Akkurat god nok til å vokse, reprodusere seg og løse de utfordringer som måtte komme. Vi har en tendens til å tenke på arter som hundre prosent tilpasset sine omgivelser. Men det er ikke perfeksjon som gjelder i naturen. Hvis løven var den perfekte jeger på savannen ville den løpt enda fortere, slik at den slapp så mange bomturer. I boken Paradoxical Life påpeker Andreas Wager at hvis den perfekte parasitt hadde fantes, ville alle verter bli smittet, og parasitten hadde tatt livet av sitt eget livsgrunnlag. På et tidspunkt blir kostnadene ved å søke mot det optimale høyere enn gevinsten.
Hvor flink er vi mennesker til å tenke at passe bra er godt nok? Bruker vi noen ganger for mye tid på perfeksjon?

5. Hold deg med reserveløsninger.  
Der vi mennesker ofte vil «fokusere på kjernevirksomheten» og «rasjonalisere», holder naturen seg med talløse backupsystemer og alternative løsninger. Dette er naturens viktige strategi verdens usikkerhet. De fleste organismer har langt større barneflokker enn de egentlig trenger for å føre arvestoffet sitt videre. Vi mennesker har to nyrer, i tilfelle den ene skulle svikte. Store økosystemer som teoretisk kunne ha begrenset seg til samspillet mellom noen få arter, vil hele tiden utvikle seg mot mangfold. Dette prinsippet – som kalles redundans – ser vi overalt i naturen.  Den enkle utgaven er slett å ha mange kopier av det samme. Tusenbeinet for eksempel, har ekstremt mange bein, og kan derfor fortsette å bevege seg selv om det blir angrepet og mister noen føtter. En annen variant er det som kalles kreativ redundans. Det handler om å spesialisere framfor å kopiere, slik at man får et bredere sett av muligheter, og økt evne til tilpasning. Ureksempelet på dette er billene, som gjør det motsatte av tusenbeinet: Istedenfor å ha tusen bein, er de ulike beina blitt til en lang rekke ulike redskaper. De har vinger, de har beskyttende skjold, de har klær, de kan grave i jorda og de kan skyte ut kjemiske substanser. De er rett og slett naturens multiverktøy, og det har vist seg å være ekstremt effektivt. Biller – i alle sine varianter – er blant de mest dominerende artene på jorda.
Er vi samfunnet flink nok å holde seg med backupløsninger og reservedeler?

6. Bygg sensorisk beredskap!
De fleste tilpasningsdyktige organismer tar ikke beslutninger på grunnlag av risikovurderingsrapporter. Årsaken er enkelt: Det ikke verdt det, i evolusjonær forstand. Å tenke for mye på scenarioer krever mye energi og mental kapasitet, som kunne vært brukt på andre ting. Istedenfor er de fleste organismer utstyrt med en utrolig evne til å sanse endringer i omgivelsene.  Under tsunamieni Asia var dyrene de første som varslet. De kunne registrere både vibrasjoner, lukten av havet som trakk seg tilbake og andre tegn på at noe uvanlig var på gang. Det handler om årvåkenhet, evnen til å observere verden som omgir oss, og identifisere avvik fra det normale.
Er vi mennesker flinke nok til å zoome ut og registrere endringer som kan utgjøre trusler eller muligheter? 

Alle disse perspektivene, og flere til, vil presenteres i større bredde i boken, som kommer ut i første halvår 2014. Har du innspill til eller refleksjoner rundt temaet kan du kontakte anders@dreis.no.

Skriv et svar