Newschool

Hva er det som ikke diskuteres i skoledebatten. Her er ti perspektiver som ville frisket opp diskusjonen om skole og utdanning.

La oss spole tilbake litt: Ordet skole utledet av det greske ordet Skhole – som betyr fritid. I gresk kultur tok man det for gitt at fri tid ville bli brukt til å finne ut av ting, gjerne i samtale med en klok person. Denne tradisjonen ble institusjonalisert av romerne, som brukte greske slaver som lærere. Siden den gang har skolen gjennomgått en mengde transformasjoner, som leder fram til det vi i dag tenker på som skole:

• Et bygg.
• Klasser sortert på alder.
• Voksenpersoner med lærerautoritet.
• Regler.
• Stram tidsstyring.
• Politisk vedtatte læringsmål.
• Sanksjoner.

Det er sikkert mye bra med alt dette. Men det er likevel påfallende at når voksne diskuterer skolen omtales barna som tomme skall som skal fylles med innhold, spesifisert i en læreplan, kvalitetssikret ved testing og måling. Skolen er blitt motsatt av fritid. Hvordan endte vi her? Og i denne evige skoledebatten: Finnes det noe vi ikke diskuterer?  Vel, her er ti begrunnede påstander som kanskje kan utvide  perspektivet.

1. Skolen bør produsere mer enn kunnskap.
Vi er så opptatt av den innputt samfunnet gir barna. Hva med den outputt barna kan gi samfunnet? Skolen burde se på seg selv som en produktiv virksomhet særlig overfor sine nære omgivelser. Barna burde lære, og få gleden av, å være produktive, nyttige medborgere. Får de de i dag? Burde ikke skolen i større grad fungere utløsende på denne potensielle produktiviteten? Kunne andreklassingene sådd og høstet kortreiste poteter? Kunne femteklassingene laget nabolagskafè? Kunne syvendeklassingene produsert lokalavis? Ja. Det kunne de. Men de gjør det ikke. Hvorfor?

2. Skolen bør utruste borgere for den digitale moderniteten
Vi lever i en digital, potensielt manipulerende medievirkelighet. Et barn uten forståelse for hvordan applikasjoner og interaksjonsdesign utformes med spesifikke formål, har ingen metaforståelse for de medieflatene som rammer inn det moderne livet. Det er etterhvert mange som mener at basisforståelse av programmering like viktig som tekstanalyse og ulike former for analog matematikk. Hvordan gir vi barna våre integritet og refleksjon i møte med en manipulerende medial virkelighet? Hvordan legger vi grunnlaget for digital kreativitet og skaperkraft som fremtidig konkurransebetingelse?

3. Barn har varme hender.
I en tid med mange eldre, er barn en kilde til menneskelighet, tid og nysgjerrighet. At ikke skolen tar ansvar for å bruke skolehverdagen til å bygge bro over generasjonsgapet er uforståelig. I min egen datters SFO ser de på video flere ganger i uken i mangel på noe bedre å ta seg til. Eldresenteret ligger like borti gaten. Der rår ensomheten, savnet etter noen å prate med, ønsket om å formidle historier fra et langt liv.

4. Kreativitetsknapphet er like stort problem som ressursknapphet
Forrige punkt er talende. Alt for mange som er ansatt i skolen, har selv gått for lenge på skolen. De har sittet for mye i ro, blitt flinke til å gjenfortelle det andre har fortalt dem og holde seg til planen, men aldri fått stimulert evnen til å skape kreative annerledesløsninger. Det finnes en haug med spennende ting å fylle skolehverdagen med, som ikke koster penger. Problemet er at vi lasser på med krav, planer, og detaljstyring. Der høyresiden i norsk politikk utviser stor forståelse for dynamikken i næringslivet, tar de motsatt posisjon i møte med den offentlige skolen. De lasser på med detaljerte direktiver, et storskala-eksperiment som potensielt resulterer i massiv feilproduksjon og ineffektivitet. Hva om vi snudde maktpyramiden? Vi kunne gjort lokal eksperimentering til et imperativ, noe det oppfordres til. Vi kunne latt lærerne, skolens frontpersonell, få lov til å optimalisere basert på egne ressurser – i samspill med foreldre og elever. La den enkelte skole oppøves i sin evne til endring,  innenfra, drevet av inspirasjon og utnyttelse av lokale rammebetingelser. Hadde vi ikke da fått en større backlogg av alternative løsninger? Hadde ikke summen av dette blitt en erfaringsutveksling som satte skoleverket istand til å bedre å møte utfordringer i tiden vi lever i?

5. Skolen reproduserer systemfeil.
Det bringer oss inn på neste påstand. Skolen har i generasjoner dyrket blodfattig resitering, framfor ildfull kreativitet. Som befolkning står vi i fare for å bli mer opptatt av å gjøre ting i henhold til læreboka, enn å gjøre ting smart og annerledes. Står vi ikke midt oppi en erkjennelse at den samfunnsmodellen vi kjenner har feilet  – ikke minst når det gjelder ressursforvaltning? Anerkjenner vi ikke, ganske tverrpolitisk, at vi må unngå at den oppvoksende generasjon reproduserer gamle løsninger? Det er de, og ikke oss voksne, som får hovedbyrden med å skape en substansiell annerledes og bærekraftig fremtid.  Fra min egen skoletid kan jeg kun erindre et eneste fag der jeg ble kastet ut på dypt vann. Film valgfag i åttende klasse. Der ble vi stimulert til å skape noe som ingen før oss hadde skapt. Der fantes det ingen fasit. Enkelt. Vanskelig. Omtrent som i arbeidslivet. Og i livet ellers.

6. Foreldre og nærmiljø er en ubrukt ressurs.
I ethvert nærmiljø finnes foreldre som spiller gitar, har en fortid som basketstjerner, er eksperter på fuglelyder eller studerer metereologi. Hvilke virkemidler eller insentiver står til rådighet for å aktivere denne kunnskapen i skolen? Kunne man innført en kompensasjon for foreldredrevet aktivitet i SFO-tiden? Ansatt en lokal koordinator som bygget bro mellom korps, idrettslag, ressurspersoner og skolen? La kunnskapsbærere i nærmiljøet, unge som gamle, bidra til å fylle SFO-tiden med mer enn voksenstyrt lek og videotitting? Kunne ikke dette utløst mål om mer fysisk aktivitet, og kuttet i ventelistene – for eksempel i den kommunale kulturskolen?

7. Utdanningspress er et problem for kreative, skapende unge.
Jeg droppet ut av universitetet tidlig, mot alles råd. Ble gründer, tross massiv skepsis. Brukte den naiv-optimistiske livsfasen mellom 22 og 30 år til å starte eget selskap som i dag lever i beste velgående med 25 ansatte. Jeg byttet ut kostbare studieår med verdiskapende entreprenørskap. Hvorfor bruker så mange unge, smarte mennesker i sin mest fleksible, visjonære livsfase all sin tid på å sitte bøyd over bøkene? Er ikke dette dårlig energiøkonomisering? Hvordan stimulerer vi til at flere mennesker tidlig i livet lærer seg at de har evnen til å realisere egne ideer?

8. Utdanning bør være livsløpsprosess, ikke en ungdomsgreie.
Smak på ordet utdanning. Kan man danne seg ut? Jeg er 37 år. Først nå vet jeg hva jeg er flink til, hva som pirrer min nysgjerrighet og det enorme landskapet av interessant uvitenhet som omgir meg og det jeg driver med til daglig. I dag, som voksen mann med tre barn, skulle jeg gjerne sett at det fantes ordninger som la tilrette for at jeg kunne påbegynt en akademisk karriere. Det eneste jeg finner er tilbud om svindyr etterutdanning. Burde ikke dannelse være en livsreise som aldri helt tar slutt? Burde ikke universitetene i større grad være en arena for kontinuerlig,…, vel… oppdanning? inndanning? Et eller annet.

9. Voksne er inkompetente på fremtiden
Aldri har endringene skjedd raskere enn i dag. Svenske Micke Gunnarson sier det fint (min oversettelse): Det kjennes noen ganger som om jeg en dag skulle stå foran Zlatan (kjent svensk fotballspiller) og undre meg over hva i helsike han gjør med ballen. Han skal jo kaste den med hendene! Slik ville jeg sett på det om jeg aldri hadde sett fotball, bare opplevd håndball.Holder vi barn og unge i et pedagogisk jerngrep basert på den gamle verdens nytteparametre? Undertrykker vi den skaperkraften vi ikke forstår? Er vi ydmyke nok?  Ser vi det disruptive i barns og unges syn på verden? Er vi, som voksne, nysgjerrige nok på den underskogen som kontinuerlig vokser frem i skyggen av de etablerte sannheter?

10. Spørsmål er viktigere enn svar
Selve skoledebatten er uttrykk for voksenverdens tendens til forenkling og entydighet. Vi slår hverandre i hodet med syltynn skråsikkerhet. Skolen bør være en motvekt til dette latterlige skuespillet som fremstiller seg som en “samtale”. Dyrk dialogen. Sett gjerne to streker under det riktige svaret, men sett tre streker under det gode spørsmålet. Både skolen (og mange forskningsmiljøer på Universitetet) burde vært mer opptatt av å finne ut hvor komplisert og sammensatt ting er, enn å finne de enkle svarene på alt mulig. Jeg har blogget om rabiate professorer nylig. Et uttrykk for akkurat det samme. Et manisk fokus på svar og lineære sammenhenger, en systematisk bortsjalting av den viktige uvitenheten og sammensattheten i mange spørsmål. For igjen å ta et eksempel fra mitt eget liv: Hvorfor måtte jeg bli journalist før jeg lærte hvor fruktbart det kan være å stille andre mennesker åpne, og ikke ledende eller lukkede, spørsmål?

Så: Frem med rettepennen. Gi gjerne din karakter til denne bloggposten.
Slå hardt ned på fakta-, orddelings- eller regnefeil.

Skriv et svar